LIGHT UP, LIGHT UP AS IF YOU HAVE A CHOICE

Det er helt utrolig hvor annerledes det kan være noen timers flytur unna ens eget land. Fra et land der vi har et hav av muligheter, til et land der nesten ikke en eneste en har et valg når det kommer til livet. Alt vi tar for gitt, er faktisk flaut å tenke på... Men det er slik det blir når vi blir så materialistiske og verden utvikler seg som den gjør. Vi tar alle tingene vi har for gitt, tv, pc, et tak over hodet, en myk seng. Vi tar skolen for gitt, synes det er kjedelig og gidder ikke øve til prøver og klager verre enn en unge på to år. Vi tar for gitt at vi har rent vann i springen, og klager fordi vi har vært 8 timer på jobb og ikke orker å gjøre noe annet den dagen. Vi blir irritert på internett når det er for tregt og får lyst til å kaste pc'en i veggen. Vi tar for gitt at vi kan gå å kjøpe hva vi vil i butikken. Vi tar for gitt at det er et rettsystem som virker, og at vi har midtrabatter i veien, og et veisystem der man har vikeplikt for andre. Man tar mennesker for gitt, ser heller ned i bakken enn gir hverandre et smil når man går ute blant folk. Vi tar ofte venner og familie for gitt, tenker at de alltid er der uansett, istedet for å sette pris på dem mens de enda er her, - man vet aldri hva som vil skje i morgen. 

Mens her nede har de fleste ikke tv eller pc. De har helst bare et tak over hodet og kjemper for harde livet for å beholde det. Skolen er det viktigste i livet her, en utdannelse er et privilegium til de som har råd til det, og skoleelevene står på knallhardt hele dagen, uten så mye som en klage. Her får du kun rent vann i flasker du kjøper, men de fleste drikker vann fra springen, - som er kjempeskittent. Folkene her jobber fra de står opp, til de legger seg. Det er ikke tid for pauser. De jobber 7 dager i uken, over 12 timer om dagen for å klare å få nok penger til å overleve. Uten en klage, fordi det er dette som må gjøres. Det er alltid et smil å få hos folkene som står bak bodene overalt her nede, selvom de står der hele dagen og sikkert er så trøtte at de bare vil falle sammen. Det er ikke noe system her, - laget av noen andre. Her har folkene sitt eget system på alt. Og hvis noe kriminelt skjer, tviler jeg på at noen kommer til å bry seg mer eller mindre om det. Politiet er ikke her for å etterforske et ran, de er her hvis det skulle skje noe som opptøyer i gaten eller noe slikt. Trafkken er et kaos uten like, der jeg er sikker på at jeg kommer til å enten dø eller miste et ben hver eneste gang vi setter oss i en eller annen form for ting med hjul og motor. 

Familie er noe av det viktisgste for disse menneskene. De er så åpne og vennlige mot andre mennesker, - hvertfall de fleste av dem. Det er ikke uvanlig å slå av en prat med en totalt fremmed her nede, fortelle hvor vi kommer fra og hva vi holder på med her nede. Eller bli tatt bilde av fordi vi er utlendinger. Her nede har de så mye til felles med hverandre, på grunn av religionen. Alle lever for religionen sin, som for mesteparten er hinduismen




Det jeg bare ikke kan forstå er hvordan disse menneskene kan leve dette livet, i denne sinnsyke varmen, og fremdeles ikke klage. Vi har alt og vi klager, - de har ingenting men klager ikke. Mest sannsynligvis fordi de ikke vet bedre, de vet ikke hvordan det er å ha det vi har. Men allikevel synes jeg vi har så utrolig mye å lære av disse menneskene. Utrolig mye. Alle burde reise ned hit og se forskjellene, og forstå hvor utrolig godt vi har det i Norge, og andre rike land. Man kan sitte hjemme og tenke "oj, stakkars, de er så fattige... Huff, synes så synd på dem", så blir det med det og vi går tilbake til tv'en og setter på Paradise Hotel. Det er mye lettere å ikke tenke på dem fordi det er så forferdelig, enn å faktisk tenke på dem. Å være her nede er som å få et slag i trynet. Man kan se det hver dag, - og kommer seg ikke unna selvom du lukker øynene. Virkeligheten til disse menneskene er ufattelig. Men selvom den er fattig og hard, tror jeg de er lykkelige på sine egne måter. De trenger ikke bekymre seg for de overfladiske tingene vi gjør hjemme. De setter pris på det de har og det de får. 

De trenger ikke bekymre seg for om det ene hårstrået sitter skjevt og ødelegger hele dagen, eller om det bildet på facebook var såå sinnsykt stygt og bare MÅ slettes. Dagens store verdensproblem. De kan ikke bry seg om de har en dårlig dag, eller om de har litt vondt i hodet og ikke gidder å gå på jobb eller skole. De får ikke kameraer, dyrt tøy, mobiler eller biler på bursdagen sin. Det er et enkelt liv, med rutiner og ting som må gjøres og slik er det bare dag ut og dag inn - for resten av livet.

Vi har så utrolig mye å være glad for i livet, vi har alt vi trenger. Vi lever for å leve, ikke for å overleve. Så neste gang vi sitter ute å venter på bussen i våre dunjakker fra Canada Goose, støvlettene vi kunne velge å vrake i i butikken med hanskene og luen som matcher perfekt med neglelakken, fryser og tenker at livet suger. Tenk heller at livet kanskje ikke er så verst likevel. 

 

Stine Cecilia ♥

 

2 kommentarer

Åse Buli Egerhei

14.okt.2011 kl.11:28

Hei igjen Stine. Det er spennende å følge med på bloggen din. For noen år siden leste jeg en reisebeskrivelse av en forfatter som heter Torbjørn Færøvig fra en reise rundt i hele India. Det var sjokkerende lesning, og dine erfaringer stemmer virkelig. Kan du skjønne at verden skal være så forskjellig? Vi vasser i oljemilliarder og sutrer samtidig verre enn noen gang. Lykke til videre! PS: Har du noen gang tenkt på å bli journalist? Du skriver jo som en drøm.

Klem fra Åse

stinececilia

14.okt.2011 kl.13:30

Åse Buli Egerhei: Hei, takk for det! Nei det er helt utrolig, tror ikke det helt kommer til å synke inn før jeg kommer hjem. Hehe, kanskje det, takk :-)

klem fra Stine

Skriv en ny kommentar

stinececilia

stinececilia

19, Kristiansand

Er ei jente på 19 år fra Kristiansand. Jobber for øyeblikket som frivillig arbeider i India, med Projects Abroad. Her skriver jeg om mitt liv i India :-)

Kategorier

Arkiv

hits